Byregnskapene er regnskaper over statens inntekter av byene og faller i tre hovedkategorier: forskjellige skatteregnskaper, sikt- og sakefallsregnskaper og konsumpsjonsregnskaper. Sikt- og sakefallsregnskapene er regnskaper over bøteinntekter som ble innkrevd av byfogden. De eldste sikt- og sakefallsregnskapene og skatteregnskapene (kontribusjonsregnskapene) er fra første halvdel av 1600-tallet. Magistraten foresto innkrevingen av skattene utenom konsumpsjonen. Byskatten ble inntil 1680 betalt med et fast beløp av hver by - i tillegg ble det betalt grunnleie til staten. Skattene mellom 1680 og 1762 - utenom konsumpsjonen - var ekstraskatter som ble utskrevet med hjemmel i særskilt kongelig påbud for hver gang, f.eks. kopp- og kvegskatt 1688-1692, kopp-, heste- og ildstedsskatt 1699 og 1711, parykk- og skoskatt 1711, krigsstyr 1712-1721. Vi finner derfor ikke årlige skatteregnskaper (kontribusjonsregnskaper) i byregnskapene i denne perioden. Forordning 23.9.1762 om ekstraskatten gjaldt også byene - her hadde magistraten hovedansvaret for utarbeidelse av manntall over personer over 12 år. Ekstraskatten ble i 1772 omgjort til en frivillig avgift. Rangskatten, som ble innført i 1764, prosentskatten "af geistlige og verdslige Betientes Gage og anden Embeds Indkomst" av 1768 og 1/4 %-skatten av 1781 ble alle faste, årlige skatter. Andre faste skatter var bygningsskatten av 1802,innkomstskatten av 1810 og ildstedsskatten av 1812. Regnskkapene for disse skattene er oppstilt for seg innenfor serien av skatteregnskaper. Bygningsskatten ble fastsatt på grunnlag av bygningenes areal, og det ble i den forbindelse foretatt oppmåling av de fleste bygninger i byene. Oppmålingsprotokoller m.m. i tilknytning til denne skatten finnes i Realistisk ordnet avdeling under Matrikler og jordebøker (Jordavgift 1802). Regnskapene for ildstedsskatten inneholder opplysninger om størrelsen på rom som var forsynt med ildsted. Forordning 8.11.1680 bestemte at det skulle betales konsumpsjonsa