I 1809 ble Det kongelige selskap for Norges Vel stiftet. Det gikk straks i gang med å opprette sogneselskaper som skulle arbeide for opplysning og sedelighet, og bl.a. danne utlånsbiblioteker. Det ble også organisert større allmuebiblioteker. I 1837 var det registrert 185 boksamlinger i Norge. Fra 1830-40 årene begynte staten å gi tilskudd til bibliotekene. Dette gjaldt særlig kommunale biblioteker hvor kommunestyret var bibliotekets styre. Til 1886 var også presten medlem av boksamlingsstyrene. Framveksten av folke- og skoleboksamlinger gikk jevnt til omkring 1920, da stanset utviklingen pga. økonomiske vansker i kommunene. Da den første bibliotekloven ble vedtatt i 1935 bar den preg av dette. Den var forsiktig med å komme med nye og dyre pålegg. Loven var en rammelov som gav bestemmelser om statstilskudd til folke- og skoleboksamlinger som fylte visse betingelser. Folkebiblioteket måtte eies av en kommune, utlånet skulle være gratis og det skulle være tilsatt bibliotekar. Normalt skulle det bare gis tilskudd til en boksamling i hver kommune. Bibliotekloven av 1935 ble avløst av en ny biblioteklov i 1949. Denne loven var vedtatt i 1947. Denne loven gjorde det for første gang obligatorisk for alle kommuner å ha en folkeboksamling. 1947-loven ble stående til 1972 da den ble avløst av bibliotekloven av 1971. Denne loven hjemlet at kulturstyret kunne fungere som bibliotekstyre.