Via Vegloven av 1824 fikk amtmannen overordnet myndighet for veivesenet i landdistriktene. Fra 1893 fikk amtsutvalget overført en rekke oppgaver. I perioden 1824-1912 ble veiene bygd enten av statens vegvesen eller av amtets. Disse hadde ingen felles administrasjon i amtene. Amtets vegvesen hørte hjemme under amtmannen. Han skulle ansette én eller flere veginspektører. Fra 1863 utgjorde hvert amt et inspektørdistrikt. I 1912 ble Fylkesveistyret opprettet for å lede vegvesenet. Vegloven av 1912 foreskrev at det i alle amt skulle være et vegkontor med amtsingeniør (senere overingeniør (1919) og vegsjef (1949)) som skulle stå for veiarbeidet for både amtet og staten. Fra 1824 var anlegg og vedlikehold av veiene basert på pliktarbeid (rode-inndeling og rodemester). Fra 1912 ble det daglige vedlikeholdet overtatt av veivoktere ansatt av amtsveistyret fra samme år. Vegvokterne var underlagt veitilsynsmannen. I 1928 overtok staten vedlikeholdet for mer av vegnettet, og disse fikk betegnelsen riksveger. Øvrige hovedveganlegg ble fylkesveger og bureisnings- og jordbruksvegene ble kommunale veger. Fra 1963 var fylkesutvalget eller et spesielt valgt fylkesvegstyre fortsatt vegmyndighet for fylkesvegene med fylkestinget som overordnet beslutningsorgan. En ny utvikling var at avgjørelsesmyndighet i større grad ble delegert til vegkontorene, som foresto fellesadministrasjon av riks- og fylkesvegene. Etter 1963 ble fylkesutvalget øverste myndighet for fylkesveiene. Etter 1977/1978 skulle Vegkontoret i fylket via Vegdirektoratet være Samferdselsdepartementets fagorgan og tilsvarende for fylkeskommunene. Vegsjefen ble underlagt Vegdirektoratet i riksvegsaker og fylkesutvalget i fylkesvegsaker. Vegkontorene ble opprettet i 1963.De var administrativt underlagt Vegdirektoratet. Vegkontorene ble erstattet med distriktskontor.Statens bilsakkyndige ble opprettet i 1926, og skiftet senere navn til Statens vegvesen biltilsynet i 1977.