Larvik grevskap ble opprettet ved ereksjonspatent av 29. september 1671. Bakgrunnen var innføring av en ny høyadel i Danmark-Norge ved kongelig forordning av 25. mai samme år. Grevskapet ble gitt stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve i forlening som arvelig grevskap og omfattet tidligere Brunla amt, inkludert Larvik by, i søndre Vestfold. Gyldenløve hadde allerede året i forveien kjøpt det gjenværende Lange-godset i Brunla amt, som blant annet besto av Fritzøe sagbruk og jernverk. Ulrik Fredrik Gyldenløve kjøpte i 1678 også Tønsberg grevskap. Dette grevskapet var opprinnelig tildelt rikskansler Peder Schumacher, adlet i 1671 med navnet Griffenfeld. Griffenfeld hadde blitt dømt for landsforræderi og fratatt grevskapet i 1676. Gyldenløve endret grevskapets navn til Jarlsberg og solgte det videre til feltmarskalk Gustav Wilhelm von Wedel i 1683. Han beholdt imidlertid gods Griffenfeld hadde eid i Larvik grevskap og som tidligere hadde vært unntatt Fritzøe jernverks cirkumferens. I tillegg kjøpte Gyldenløve også i 1683 og 1692 opp alt av krongods i Larvik grevskap. Ved ekstensjonspatent av 27. februar 1692 ble grevskapet utvidet til hele tidligere Brunla amt. Grevskapene ble gitt store privilegier. Dette omfattet blant annet den såkalte birkeretten, som innebar at grevskapet ble utskilt som privat rettsområde og underla innbyggerne dommere utnevnt av greven. Greven hadde også kallsrett, som ga han rett til utnevnelse av prester, og han var tildelt ansvaret for skatteinnkrevingen. Av økonomiske privilegier fikk greven blant annet omfattende skattefrihet for sine hovedgårder, han beholdt deler av de skatter leilendingene betalte, han disponerte kirkenes inntekter samt fikk del i inntekter fra bøter og ulike avgifter. I tillegg kom særprivilegier knyttet til grevens eiendommer. På grunn av økonomiske vanskeligheter ble Larvik grevskap i 1771 satt under administrasjon av Kongen. Fritzøe sagbruk og jernverk ble forpaktet bort i 1776. Administrasjonen opphørte i 1788, men i 1794 ble det igjen oppnevnt en administrasjonskommisjon for å ta seg av finansforvaltningen. Sagbruksdriften ble igjen forpaktet bort for ti år i 1797. Greven bygde likevel opp stor gjeld, og ved skjøte av 11. november 1805 ble grevskapet overdratt til kongen. Etter oppløsningen av unionen med Danmark i 1814 ble Larvik grevskap forvaltet som et vanlig amt. Grevskapet ble likevel ansett som den danske kongens personlige eiendom, og ved Kieltraktaten var kongen gitt seks års frist til å selge grevskapet. Ved skjøte av 2. september 1817 ble derfor grevskapets eiendommer og avgiftsinntekter overdratt til et Larvik-konsortium bestående av amtsforvalter Michael Falch, kjøpmann Mathias Sartz, prost Johan Frederik Sartz og tollkasserer Børre Gether. Disse greide imidlertid ikke å overholde avbetalingsforpliktelsene, og i 1835 solgte kongen eiendommene til etatsråd Frederik Wilhelm Treschow. Ved adelsloven av 1. august 1821 opphørte grevskapsordningen, og sammen med Jarlsberg grevskap og Tønsberg by ble Larvik grevskap slått sammen til Larvik og Jarlsberg amt (senere Vestfold fylke).