Lov 10.7.1936 om sivilt luftvern bestemte at for de strøk av landet som man antok ville være utsatt for fiendtlig luftoverfall i tilfelle krig, skulle kongen eller departementet kunne «gi bestemmelser om foranstaltninger av ikke militær art som skal treffes for å forebygge skade på sivilbefolkningen ved slikt overfall, eller for å råde bot på sådan skade». Oppgaven ble tillagt politiet. Som koordinerende organ for de forskjellige luftvernkretsene landet ble inndelt i, ble det året etter opprettet et kontor for sivilt luftvern i Justisdepartementet. Ved NS-myndighetenes deling av departementet etter 25.9.1940 gikk Luftvernkontoret til Politidepartementet. Etter frigjøringen ble kontoret sammen med «Teknisk Nødhjelp» og «Bedriftsvernet» lagt under et midlertidig avviklingskontor i Justisdepartementet. Ved kgl.res. 22.8.1947 ble kontorets etterfølger Sivilforsvaret midlertidig etablert «som en egen institusjon hvis sjef sorterer direkte under Justisdeparrtementets sjef». Institusjonen fikk tre kontorer: et organisasjonskontor, et administrasjonskontor og et teknisk kontor. Samtidig ble landet inndelt i fire sivilforsvarsinspektorater eller -distrikter. I 1952 ble institusjonen omdøpt til Sivilforsvarets sentralledelse, og fra 1.7.1960 ble Sivilforsvarets sentralledelse omgjort til et frittstående direktorat under Justisdepartementet.