Sam. Knutzen (1892-1975), forretningsmann, Oslo. I tilslutning til "Kirkens Grunn" nedla de fleste prestene i statskirken sine embeter påsken 1942. De ville fortsette å utføre den delen av prestetjenesten som ikke-embetsmenn kunne gjøre (dåp, nattverd, begravelse og konfirmasjon, men ønsket ikke å motta lønn. Et økonomiutvalg med disponent Sam. Knutzen som formann fikk som oppgave å samle inn frivillige bidrag til prestene i hver enkelt menighet. I all hemmelighet organiserte Knutzen et apparat med forgreninger til hver eneste menighet i landet. Knutzen selv var landsleder (LL), under seg hadde han bispedømmeledere (BL) i hver av stiftsbyene, og videre var prester, menigheter og økonomisk ansvarlige betegnet med sin tallkode. Knutzen fungerte også som kirkefrontens sambandsledd med den svenske kirken og norske myndigheter i Sverige. Innsamlingsapparatet forble intakt under hele okkupasjonstiden, uten alvorlige opprullinger. Målet var at hver prest skulle få et tilskudd som tilsvarte embetets grunnlønn. Fra høsten 1942 ble beløpet fastsatt til 4500 kroner, med 200 kroner i tillegg for hvert barn. I noen menigheter ble det samlet inn adskillig større beløp, andre steder mindre, og under landslederen ble det derfor etablert en sentralkasse som ble brukt til å fordele midler etter behov. Etter frigjøringen bestemte regjeringen at statens tjenestemenn skulle etterbetales lønn til dekning av eventuelt lønnstap under okkupasjonen. Prestene leverte oppgaver over mottatt tilskudd på et eget skjema som skulle returneres til Sam. Knutzen. Det ble innhentet oppgaver fra hver enkelt kommune over kommunale tilskudd til prestene. Lønnsmidler som skulle ha vært utredet under okkupasjonen ble samlet i et reguleringsfond, og differensen mellom prestenes tilgodehavende og det tilskuddet de hadde fått utbetalt, ble betalt av dette fondet. Etter oppgjøret var det et betydelig overskudd i reguleringsfondet, og disse midlene ble samlet i Den norske kirkes landsfond (1956).