I 1990 vedtok Stortinget å opprette et nytt statlig vegkontor i Oslo. Fra 01.01.1991 trådte kontoret i kraft. Tidligere ble statens oppgaver i Oslo ivaretatt av det kommunale Oslo veivesen. En av de viktigste grunnene for opprettelsen av et statlig kontor i Oslo var at Stortinget i 1988 vedtok hovedvegutbyggingen i Oslo og Akershus basert på en blanding av bompenger og riksvegbevilgninger, den såkalte "Oslopakka". Ved siden av hovedvegutbyggingen skulle vegkontoret ha ansvaret for å gjennomføre drift og vedlikehold av veg- og tunnelnettet, overvåking og styring av trafikken samt trafikkinformasjon. Vegkontoret i Oslo ble opprettet uten produksjonsavdeling. Anlegg ble satt bort på entreprise, og litt i egen regi med innleid mannskap. Også vedlikehold og driftstjenester ble satt bort. Fra 01.01.1993 ble Biltilsynet i Oslo en del av Statens vegvesen Oslo. I 1995 fikk Vegkontoret en helt ny organisasjonsform. Det ble opprettet en Vegsjefens stab. Anleggsavdelingen, planavdelingen, driftsavdelingen og trafikant- og kjøretøyavdelingen med Biltilsynet forsvant. Nye avdelinger ble Trafikkavdelingen og Utbyggingsavdelingen. Administrasjonsavdelingen fortsatte. Fra 01.01.1996 ble daværende Oslo veivesen omorganisert til en myndighetsutøver (Oslo Vei). Dette fremskyndet tilbakeføring av tidligere delegert myndighetsutøvelse innen drifts- og vedlikeholdsområdet til Statens vegvesen Oslo i forbindelse med riksveger. 01.01. 2003 ble organiseringen med ett vegkontor i hvert fylke erstattet med et regionvegkontor i hver av Vegvesenets fem regioner. Region øst ble bestående av Østfold, Stor-Oslo, Romerike, Glåmdal, Hedemarken og Østerdalen, Gudbrandsdal og Vestoppland distriktsveikontorer.