Til å fremme landbruksvitenskapen både praktisk og teoretisk bevilget Stortinget fra 1842 tilskudd til såkalte praktiske landbruksskoler. Før utgangen av 1850-årene var det kommet i gang slike skoler i de fleste fylker. Man fikk dermed behov for en høyere undervisningsinstitusjon til å utdanne styrere og lærere til disse skolene, veiledere og administratorer. Norges landbrukshøgskole ble opprettet som Den høyere landbruksskole i Ås ved stortingsvedtak 28.7.1854. Den trådte i virksomhet i 1859. Skolen var toårig og undervisningen begrenset til jordbruksfag og enkelte basisfag til støtte for disse. I 1897 ble den omorganisert til landbrukshøgskole. Undervisningen ble utvidet til å omfatte hagebruk, meieribruk, skogbruk og utskiftning ved siden av jordbruk. Skogbruksstudiet ble gjort treårig. I 1919 ble alle studiene gjort treårige. Den landbruksvitenskapelige doktorgrad ble instituert, overlærer- og lærerstillinger ble omgjort til professor- eller dosentembeter, og opptaksvilkårene for studentene ble skjerpet. Skolens formål var å gi en vitenskapelig basert undervisning for jordbrukere, skogbrukere, hagebrukere, utskiftningsmenn og meierister og å fremme forskning på sine områder. Fra opprettelsen og fram til lov om Norges landbrukshøgskole av 18.7.1919 trådte i kraft, ble skolen styrt av en direktør som sto umiddelbart under departementet. Sammen med skolens øvrige lærere utgjorde han et skoleråd som skulle gi innstilling til departementet om opptak av elever, ordne undervisningen m.v. Etter loven av 1919 skulle skolen styres av rektor, professorutvalg og professorråd. Før 1953 var det ikke betydelige endringer i skolens organisasjonsform bortsett fra under annen verdenskrig. Ministerpresidenten bestemte i 1942 at skolen skulle ledes av en rektor som ble oppnevnt av departementet. Professorutvalget, professorrådet og fagavdelingene var formelt bare rådgivende organer for rektor. Ved stortingsvedtak 2.2.1960 ble Norges landbrukshøgskole og Statens småbrukslærerskole slått sammen.