Provisorisk anordning 4.5.1945 opprettet et midlertidig Arbeidsdirektorat og fylkesarbeidsnemnder. De kommunale arbeidsledighetsnemndenes navn ble endret til arbeidsnemnder, og disse ble gjort til lokale organer for Arbeidsdirektoratet og fylkesarbeidsnemndene. Med Sysselsettingsloven 27.6.1947 ble ordningen med arbeidsdirektorat, fylkesarbeidsnemnd og kommunale arbeidsnemnder permanent. Loven bestemte at hvert fylke skulle ha ei fylkesarbeidsnemnd og et fylkesarbeidskontor. Fylkesarbeidsnemnda endret i 1957 navn til fylkets arbeids- og tiltaksnemnd. Alle kommuner skulle ha en offentlig arbeidsformidling, men det ble ikke pålagt kommunene å opprette arbeidskontorer. Kommuner som opprettet egne arbeidskontorer fikk statlige lønnstilskudd. Der det ikke ble opprettet kontorer, bestemte loven at formidlingsoppgavene skulle skjøttes av kommunens trygdekasse. Det kunne også opprettes felles arbeidskontorer for flere kommuner. Endringslov 2.6.1960 (om endringer i Sysselsettingsloven) bestemte at staten skulle organisere all offentlig arbeidsformidling og yrkesrettledning, regionalt og lokalt. Landet ble delt inn i formidlingsdistrikter og det ble opprettet distriktsarbeidskontorer, med ansvar for arbeidsformidlingen lokalt. De kommunale arbeidsnemndene ble lagt ned og erstattet med regionale arbeids- og tiltaksnemnder. Nemndene fikk ansvaret for å føre kontroll og tilsyn med distriktsarbeidskontorene. Da fylkesarbeidsnemnda i Troms ble opprettet i 1945 ble det samtidig ansatt en kontorsjef som skulle administrere nemndas virksomhet. Denne administrasjonen ble i henhold til Sysselsettingslovens bestemmelser fra 1947 hetende Fylkesarbeidskontoret i Troms. Fra 1969 til 1985 hadde fylkesarbeidskontoret også ansvar for arbeidsformidlingen i Tromsø og omegn. Dette iht. forskrifter som fastslo at fylkesarbeidskontorene kunne tillegges arbeidskontorets oppgaver i det distriktet fylkesarbeidskontoret var plassert. I 2000 fikk man en omorganisering og navneendring til Aetat.