Ved krigens slutt våren 1945 befant det seg om lag 350 00 tyske soldater i landet. I tillegg kom tysk personale ved sivile organ som Reichskommissariat, Organisation Todt, politi m.v. De allierte, som den første tiden kom til Norge, utgjorde bare mindre styrker i forhold til de fullt væpnede tyske styrkene, og lovlige norsk myndigheter befant seg i eksil. Derfor ble det umiddelbart besluttet at tyskerne i landet i størst mulig grad skulle styre seg selv under alliert, og etter hvert norsk, kommando. Den første tiden etter 8. mai 1945 besto den tyske militære kommandostrukturen under alliert kommando. Det ble ansett som nødvendig for å gjennomføre kapitulasjonen at tyskerne fikk bruke sine telegraflinjer og radioforbindelser og at de beholdt noen lette våpen. De tyske styrkene ble umiddelbart trukket ut av sine stillinger og samlet i leirer og Reservationen/Reservations (grupper av leirer). Norge ble ved frigjøringen av de allierte inndelt i fem militære «soner», Zone Oslo, Zone Stavanger, Zone Bergen, Zone Trondheim og Zone Tromsø. Betegnelsene ble brukt på både tysk og engelsk. En ordre 27.7.1945 fra den øverste allierte kommandomyndighet i Norge, Allied Military Joint Command (AMJC), slo fast at den tyske øverstbefalende i Norge og den tyske hærkommando fra 1. august 1945 skulle bruke betegnelsene Deutscher Oberbefehlshaber Norwegen (DOBN) og Deutsche Landstreitkräfte i Norwegen (DLN). Betegnelsene Armee-Korps og Division skulle falle bort og i stedet skulle brukes Deutscher Befehlshaber (DB) Tromsø, Trondheim, Bergen, Stavanger og Oslo og Territorialabschnitts-Befehlshaber (TAB) under disse. Også tyskernes sivile institusjoner og tysk sivilt personale, f.eks. fra Reichskommissariat, Organisation Todt og tysk politi, ble ved frigjøringen lagt under tysk militær kommando og ansvar. I oktober 1945 var repatrieringen av tyske styrker kommet godt i gang og norske myndigheter hadde kontroll i landet. General Franz Bøhme som hadde fungert som Oberbefehlshaber med sin stab på Bogstad ved Oslo, ble fratatt sin posisjon og sendt til Tyskland. DOBNs stab på Bogstad ble formelt oppløst av de allierte myndigheter 12.10.1945 og befalsmyndigheten desentralisert til de tyske sonebefalshaverne. Selv om «Sone»-begrepet formelt sett falt bort ved denne ordren, ble den likevel også brukt senere. De internerte tyskerne rundt om i landet skapte også fortsatt arkiv som nå inngår i det som betegnes som DOBN-arkivet. De fleste internerte tyskerne ble hjemsendt innen utløpet av 1945, men en god del ble værende her lenger og de siste forlot Norge sommeren 1947. De internerte tyskerne styrte i all hovedsak seg selv. De hadde ansvar for å opprettholde disiplin ved å ha egen indre jurisdiksjon og organisere velferdstiltak m.v. De fordelte matforsyninger og sørget for at allierte ordre om høyst ulike forhold ble fulgt opp. Tyske militære måtte gi fra seg det meste av våpen og ammunisjon, men beholdt håndvåpen for offiserer og en del vaktmannskaper. Mye av den administrative virksomheten besto i å sortere mannskapene etter ulike kriterier før hjemsendelse. Dette gjaldt bl.a. at personell med ulike yrker ble sortert og hjemsendt etter behov for ulike yrkesgrupper i hjemlandet mens andre deltok i opprydding i leirer, senkning av ammunisjon i havet, rydding av tyske minefelt m.v. før de ble hjemsendt.