Lov 9.6.1903 om statskontroll med skips sjødyktighet hjemlet opprettelsen av et eget departementskontor som skulle ha det faglige ansvar for den offentlige skipskontroll. Dette kontoret som ble hetende Sjøfartskontoret og plassert i Handels- og industridepartementet, ble etter lovendring i 1913 organisert som et selvstendig direktorat, Sjøfartsdirektoratet, og plassert utenfor departementet. I 1926 ble direktoratet ved departementsvedtak igjen innlemmet i departementet som Sjøfartskontoret. I perioden 1914-1916 var Sjøfartsdirektoratet ytre etat under Utenriksdepartementet, fra 1916-1926 under Handels- og industridepartementet. Direktoratet var altså en direkte fortsettelse av Sjøfartskontoret og arbeidsfeltet var det samme. For nærmere spesifikasjon se Sjøfartskontoret 1903-1962. I 1962 ble det foretatt en større omorganisering av sjøfartsadministrasjonen og det ble igjen opprettet et sjøfartsdirektorat fra 1. mai samme år. Direktoratet overtok Sjøfartskontorets sakområde i sin helhet, skipskontrollens ytre etat medregnet. I tillegg saker vedrørende måling av skip, Skipsmålingskontoret, sekretariat for Oslo-konvensjonen, arbeidstidslovgivningen på skip og ILO-konvensjonen om hyrer, arbeidstid og bemanning, registrering av skip og føring av skipsmatrikkel, utgivelse av fortegnelse over norske orlogs- og handelsfartøyer med kjenningssignaler, internasjonal signalbok, registrering og merking av småfartøyer, kontrollkontorene for skipsinstrumenter, instrukssjonsmyndighet overfor utenrikske stasjoner i en del saker, utøvende myndighet i forbindelse med tilsyn og administrativ behandling av en rekke lover og bestemmelser om sjøfart og seinere oljeforurensning av sjøen, Medaljen for edel dåd, Robins legat og Carnegies heltefond. Dessuten internasjonale kovensjoner, deltaking i internasjonale og nordiske møter.