Ved kronprinsens resolusjon 29.6.1881 ble det bestemt at mannsavdelingen ved Kristiania tukthus skulle nedlegges og at de mannlige fangene ved tukthuset skulle overflyttes til Akershus straffeanstalt. Fra 1882 ble således Kristiania tukthus et rent landskvinnefengsel. I 1885 skiftet det navn til Straffeanstalten for kvinner i Kristiania og i 1900 til Landsfengselet og arbeidshuset for kvinner. Landsfengselet og arbeidshuset for kvinner besto som navnet sier, av en fengselsdel og et såkalt arbeidshus. Den offisielle statistikken skiller ikke mellom vanlige fanger og tvangsarbeidere før i 1908. Ved opprettelse av landskvinnefengselet var det plass til 185 kvinner. Det later ikke til at fangetallet kom så høyt. Statistikken viser at i de 6 åra fra 1901 til 1907 til lå fangetallet på gjennomsnittlig 72,5 ved utgangen av hvert driftsår (dvs 31 mars) . Fra 1908 til 1940 var antall fanger i snitt 20,5 og antall tvangsarbeidere i snitt 52 . I 1938 ble de gamle bygningene til landskvinnefengselet solgt. De kvinnelige straffangene og tvangsarbeiderne flyttet da i oktober til Bredtveit i Østre Aker. Det var meningen at fangene skulle oppholde seg der til det planlagte nye kvinnefengselet på Ilen i Bærum sto ferdig. Imidlertid ble Ilen overtatt av tyskerne i 1940 og omgjort til fengsel for politiske fanger . Også Bredtveit ble gjort om til politisk fengsel i 1941 og de kvinnelige straffangene ble overført til det gamle Sel hjelpefengsel i Gudbrandsdalen. Fra 15 april 1942 og fram til slutten av 1949 fungerte Sel som landsfengsel og arbeidshus for kvinner. (I perioden fra 1941 til 15. april 1942 ble de kvinnelige fangene dels plassert i Oslo kretsfengsel, dels anbrakt på kvinnehjemmet på Grini, dels plassert i Oslo vernelags kvinnehjem og dels sluppet fri.) Lov om fængselsvæsenet og om tvangsarbeide av 31.5 1900 som tre år seinere ble erstattet av en ny nesten likeartet fengselslov (12.12.1903), regulerte hvordan fengslene skulle organiseres og styres. Dersom lederen av landsfengselet for kvinner var en mann. skulle han ha en kvinnelig nestkommanderende (inspektrise). Kvinnefengselet skulle også stort sett benytte seg av kvinnelig arbeidskraft, unntatt var enkelte mannlige nattvakter. Alle landsfengsler skulle ha et fengselsråd bestående av fengselsbestyreren og høyre tjenestemenn ved fengselet. Regjeringen utnevnte tilsynsråd som skulle virke et år av gangen. Tilsynsrådet ved landsfengselet for kvinner besto av en dommer, en representant for påtalemyndighetene og to kvinner. Fengselet skulle primært ta i mot kvinner som var idømt fengselsstraff eller straffarbeid på mer enn 6 måneder. I følge fengselsloven skulle landsfengslene ha en prest tilknyttet fengselet og fangene skulle ha tilsyn av lege. Presten holdt gudstjeneste hver søndag og dessuten gjerne en samling en kveld i uka. Konfirmasjonsundervisning ble tilbudt yngre fanger. Fengselet skulle dessuten gi tilbud om undervisning for alle under 18 år og for andre interesserte. De første årene ble det hovedsakelig undervist i kristendom, men også noe i norsk og regning. Ved Justisdepartementets nye reglement for undervisningen ved Strafanstalten for kvinder av 15.6.1895, ble undervisning utvidet til å omfatte fagene geografi, historie og naturfag. Samtidig ble skolen delt i en fellesskole og en celleskole fra begynnelsen av skoleåret 1895/96. De fanger som ble idømt fengselsstraff på to år eller mindre skulle etter loven, normalt plasseres i enecelle. Etter to år kunne fangene overføres til fellesrom. Fanger som oppholdt seg mer enn 6 måneder i fengsel skulle også utstyres med egen fangedrakt. For å oppmuntre fangene til god oppførsel i fengselet ble de delt inn i totalt 5 klasser. Etter hvert som man klarte å komme opp i klassene, ville man få enkelte privilegier i forhold til de andre fangene som f.eks. større adgang til å skrive brev og til å få besøk. Se filarkiv for mer info.