"Den norske lægeforening ble stiftet i 1886. Medlemmer er norske leger og medisinerstudenter. Ved stiftelsen hadde ikke foreningen noen lokal geografisk forankring, men det ble snart opprettet lokale legeforeninger i alle amter (fylker) og i de større byene. Foreningens øverste organ er landsmøtet (også kalt landslegemøtet eller bare legemøtet). Opprinnelig var det representative organ i Lægeforeningen bare bestyrelsen, men denne fikk snart et eget forretningsutvalg. I 1925 blir disse til et landsstyre og et centralstyre. Medlemmene i bestyrelsen ble valgt fra stiftene og på legemøtet. Fram til 1925 var forretningsutvalget en del av bestyrelsen, nemlig de medlemmene av bestyrelsen som bodde i og ved Oslo. Ved reformen av 1924 ble forretningsutvalget (centralstyret) et selvstendig organ valgt av legemøtet. Bestyrelsen (landsstyret) skulle bestå av centralstyret, formennene i fylkesforeningene og representanter fra fylkene. I 1947 får Yngre legers forening status som ""lokalforening"" og representanter i landsstyret. Samme år mister landsmøtet mye av sin makt ved at mye av lovgivningsmyndigheten gikk over til landsstyret. Under krigen ble Den norske lægeforening forsøkt nazifisert og den offisielle foreningen byttet i 1941 navn til Norges legeforbund. Denne foreningen mistet snart nesten alle medlemmene og ble bare en parentes i foreningens historie. Innenfor rammen av Lægeforeningen finnes det en mengde spesialforeninger av økonomisk og profesjonell art, men som nevnt er det bare Yngre legers forening som er tatt opp som delforening. Alle disse foreningene gjenspeiler Lægeforeningens forskjellige roller: Den har rollen som vanlig fagforening (tilsluttet en hovedorganisasjon), den er sterkt engasjert i videre- og etterutdannelse av sine medlemmer og den engasjerer seg sterkt i samfunns-medisinske spørsmål. Lægeforeningen utgir Tidsskrift for Den norske lægeforening. "