Politiet i Norge var overveiende et kommunalt ansvar i begynnelsen av 1900-tallet. Kravet om et statlig politi ble satt på den politiske dagsorden mot slutten av 1920-tallet, og lov av 10. juni 1927 (politiloven) medførte at politi fra et distrikt skal sendes til hjelp til et annet distrikt som har behov for hjelp. Etter hvert vokser ønsket om en mer fast og stabil politistyrke frem og den 11. juni 1931 vedtok Stortinget å opprette et særskilt statspolitikorps. Det nye Statspolitiet ble satt i virksomhet fra 1. januar 1932 og besto av en statspolitisjef som øverste leder og sjef for rusdrikk-kontrollen i landet, tre politiembetsmenn underordnet statspolitisjefen og en underordnet styrke på 72 mann. En tredjedel av politistyrken hadde sitt tilholdssted i Oslo, mens resten var spredt rundt i landet. Utover 1930-tallet var det forslag om å øke styrken med 50 mann, men forslaget gikk ikke gjennom i Stortinget. Som reservestyrke hadde statspolitiet 20 mann fra statslønnede reservepoliti i Oslo og 40 mann fra elevmassen ved Statens politiskole. Statspolitiets primære arbeidsoppgaver var kontroll av rusdrikk og å fungere som ordenspoliti. Tanken bak opprettelsen var også at statspolitiet skulle være et virkemiddel fra statens side i arbeidskonflikter. Da Arbeiderpartiet overtok regjeringsmakten i mars 1935 ønsket man å avvikle denne ordningen. I forbindelse med at staten overtok ansvaret for alle deler av politiet fra 1. januar 1937 ble Statspolitiet omgjort til Utrykningspolitiet; etaten skulle stå til rådighet for "spesielle særoppdrag".