Den første folkeregisterloven fikk kommunene i 1905. Kommunen kunne på grunnlag av loven etablere folkeregister, men det var bare få landkommuner som gjorde dette. Det var også gitt anledning til å holde årlige folketellinger. Under okkupasjonen, særlig f.o.m. 1942 ble folkeregister obligatorisk for alle kommuner. Kommunens registerfører skulle overta registreringsplikten som sognepresten eller sorenskriveren hadde hatt før. Ordningen med kommunale folkeregister ble ført videre med loven av 1946. Samtidig ble Sentralkontor for folkeregistrering lagt til statistisk Sentralbyrå. Folkeregistrene var kommunale t.o.m. 1964. I 1965 ble folkeregistrene lagt under Skattedirektøren. Ofte er det ligningssjefen som administrerer skattemanntallet og folkeregistret.