Lakse- og fiskeriforvaltning har vært regulert gjennom institusjoner fra sent 1800-tall. Offentlig oppsyn for laksefiskeriene ble opprettet etter lov av 1891, og landet ble delt inn i oppsynsdistrikter. Kommunestyrene i distriktene valgte fiskeristyrer, som fra 1964 ble laksestyrer. Hjemmel for laksestyrenes virksomhet skriver seg fra Lov om laksefisket og innlandsfisket av 6. mars 1964. Finnmark var delt inn i fire laksedistrikter med hvert sitt laksestyre, henholdsvis i Alta, Hammerfest, Tana og Varanger. Arbeidet med å velge medlemmer til laksestyrene i Finnmark startet i 1965, og flere av de innstilte var personer som hadde virket i de foregående fiskeristyrene rundt om i fylket. I løpet av 1966 var laksestyrene i Finnmark i full virksomhet. Laksestyret ble oppnevnt av fylkesutvalget etter forslag fra kommunene i det område styret omfattet. Alta laksedistrikt besto av kommunene Alta og Loppa. Laksestyret skulle gi uttalelser i spørsmål vedrørende laksefisket, og hadde derved påvirkning på administrative saker som fredningsbestemmelser og utvisningsregler. Fangstoppgaver fra fiskere ga grunnlag for lakseskatt og ble benyttet blant annet for å registrere svingninger i fisket. Fangstoppgavene lå også i til grunn for eventuelle tiltak i forbindelse med fisket. Laksestyret kunne for eksempel vedta utsetting av stamfisk i vassdrag og foring av yngel. Slike tiltak ble i sin tur til dels finansiert gjennom lakseskatten. Ordningen med egne innlandsfiskenemnder og laksestyrer ble avviklet ved lov av 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk mv. Loven trådte i kraft 1. januar 1993 og Alta laksestyre opphørte sin virksomhet fra denne dato. Laksestyrene overførte sine eiendeler, eiendomsforhold og arkivmateriale til fylkesmennene, og enkelte av styrenes oppgaver ble overtatt av kommunene.