Foreningen ble stiftet i 1900. Formålet for foreningen var å opprettholde gode og varige forhold mellom arbeidsgivere og arbeidere, søke å unngå og ordne arbeidstvister, veilede foreningens medlemmer om lønns- og arbeidsvilkår, fremme samarbeidet mellom norske arbeidsgivere og behandle sosiale spørsmål av betydning for bedriftene. Norsk Arbeidsgiverforening var opprinnelig geografisk oppdelt, med den avgjørende myndighet fordelt på distriktstyrene. Men ved en omorganisering i 1917 ble den avgjørende myndighet samlet i "Centralstyret". Under "Centralstyret" var det et arbeidsutvalg på 8 medlemmer med administrerende direktør som leder. Foreningens administrasjon omfattet 6 forhandlingskontorer, statistisk-økonomisk kontor, juridisk kontor, pressekontor og rasjonaliseringskontor. Dessuten var det distrikts- og avdelingskontorer i Bergen, Bodø, Kristiansand, Stavanger, Trondheim, og Tromsø. Foruten å ta seg av medlemmenes arbeidstvister, har Norsk Arbeidsgiverforening helt fra stiftelsen vært de organiserte arbeidsgiveres viktigste representant overfor staten.