"Etableringen av Norges Naturvernforbund (NNV) kan spores tilbake til den 18. februar 1914. Da ble lovene for Landsforeningen for Naturvern i Norge vedtatt, fire år etter innføringen av Norges første naturfredningslov. Formålet til Landsforeningen skulle være ”at vække og vedlikeholde sansen og interessen hos vort folk for at verne landets natur og at samle arbeidet herfor under en fælles ledelse."" Samtidig besluttet man å la konstitueringen av landsforeningen vente til minst tre kretsforeninger var stiftet. Det skjedde i 1916, da Østlandske kretsforening, Nord-Norges kretsforening og Trøndelags kretsforening i mellomtiden hadde sett dagens lys. Sammen med Vestlandske Kretsforening, som ble opprettet i 1918, stod disse kretsforeningene bak mesteparten av naturvernvirksomheten i Norge de neste årene. De fikk følge av Rogaland naturfredningsforening i 1928. Fra startfasen og frem til slutten av 1930-årene steg medlemstallet fra 200-300 til omtrent 1000. Organisasjonen skiftet i 1936 navn til Landsforbundet for naturfredning i Norge, samtidig som nye lover ble vedtatt idet man erkjente behovet for et utvidet naturvernbegrep. I formålsparagrafen het det nå at: ”Landsforbundets formål er å vekke og vedlikeholde sansen og interessen for å verne landets natur med sikte på opprettelsen av nasjonalparker og reservater, hvor det anses ønskelig for å bevare karakteristiske partier av norsk natur med planteliv og dyreliv, likeså ved fredning av mindre landskapspartier, enkeltstående trær, tregrupper, fjellformasjoner, innsjøer, fosser, øyer og strandpartier etc.” Virksomhetene til kretsforeningene stoppet opp eller falt helt sammen under krigsårene. Formannen selv, Adolf Hoel, var aktivt NS-medlem, med den følge at Landsforbundet lå brakk etter freden og lang tid gikk med til gjenoppbyggingen. En viktig hjertesak i denne perioden ble innføringen av ny naturfredningslov, idet det ikke var lovmessig hjemmel til å frede større landområder og omgjøre dem til nasjonalparker. Lov om naturvern kom i 1954. Da hadde organisasjonen, som nå hadde åtte kretsforeninger, tre år tidligere skiftet navn til Landsforbundet for naturvern i Norge, for å signalisere at naturvernengasjementet ikke lenger begrenset seg til arbeid for fredning av naturen. Navneskiftet til Norges Naturvern ble vedtatt under et ekstraordinært landsmøte den 29. oktober 1962. Det var et ledd i en revitaliseringsprosess som tok sikte på å skape en moderne organisasjon basert på massemedlemskap. I løpet av 1960-årene ble miljøforurensingen konsekvenser tydeligere, noe som igjen medvirket til økt bevisstgjøring om naturvernspørsmål. I den grønne bølgen som Norge opplevde i denne perioden og utover i 1970-årene, vokste medlemstallet i Naturvernforbundet betydelig. Samtidig engasjerte Naturvernforbundet seg i et atskillig større antall saker og utvidet sitt engasjement til også å omfatte områder som vassdragsutbygging, oljeforurensing og sur nedbør. Kravene om økt prioritering av naturvern brakte Naturvernforbundet i et mer opposisjonelt forhold til myndighetene. Dette viste seg igjen i Norgeshistoriens største naturvernaksjon, Alta-saken, der Naturvernforbundet gikk til sivilt søksmål mot staten for å stanse utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget. Søksmålet førte imidlertid ikke frem. Siden fortsatte Naturvernforbundet å ta en interesse i et mangfold og utall av saker, men nå var konfrontasjonsgraden i forholdet til myndighetene blitt lavere. Medlemstallet i Naturvernforbundet nådde sitt høydepunkt i 1991 med rundt 40 000. Til sammenligning hadde forbundet i 2010 omtrent 18 000 medlemmer."