Med få unntak ble det først med 'Lov angaaende dem, der bekjende sig til den christelige Religion, uden at være Medlemmer af Statskirken' av 16.07.1845 lovlig å organisere kristne samfunn utenfor statskirken. Menighetene skulle stå under ledelse av egne prester eller forstandere. Disse skulle nøyaktig føre protokoller som ble anordnet av kongen. Som statskirkens prester skulle også prest/forstander for en ordnet dissentermenighet utstede attesterog gi melding til 'øvrigheten' om sine menigheter (amtmannen på landet, magistraten i byene). 'Øvrigheten' skulle godkjenne prestene/forstanderne og ha tillsyn med de organiserte samfunn. Årlig skulle han motta lister over medlemmer, ekteskap, fødsler og dødsfall innenfor menigheten. På hans forlangende skulle protokollen legges frem. Tillatelse til anlegg av særskilt gravsted for dissentere kunne også bli gitt av amtmannen. Disse menighetene skulle føre protokoller på samme måte som statskirken. Melding om fødsler og dødsfall skulle dissentermenighetene sende til de respektive sokneprester innen en måned. Loven av 27.06.1891 gjentok de samme bestemmelsene. Skjema for protokollene skulle autoriseres av fylkesmannen. Ved oppløsning av menigheten skulle protokollene avleveres til fylkesmannen til forvaring. Vigsel i ordnede dissentersamfunn ble gitt rettskraft ved lov av 31.05.1918. Fra 01.01.1919 finnes protokoller med trykt skjema for borgerlige vielser. Vigselsprotokoller f.o.m. 1919 ført av notarius publicus, avleveres også til de respektive statsarkiv. I 'Lov om trudomssamfunn og ymist anna', av 13.06.1969 heter det at 'Bøkene til eit registerført trudomssamfunn skal gjevast inn til dei offentlege arkiv i samsvar med reglane som gjeld for embetsbøkene i Den norske kyrkja'. Bøkene fra trossamfunn utenfor Den norske kirke skal altså avleveres til vedkommende statsarkiv senest 80 år etter siste innførsel.